Må til pers

04/11/2011 at 17:10 (Uttrykk)

Det er ikke så rent sjelden folk må til pers. Personlig må jeg til pers sikkert flere ganger i uka. Når man må til pers, må man gjøre noe man gjerne oppfatter som ubehaglig eller slitsomt, til dømes skifte bleie på en skikkelig bæsjebombebaby, vaske dusjsluket eller delta på teateroppføringen til avkommet ditt i andre klasse. Det er gjerne i ekteskap man må til pers, fordi man gjør ting annenhver gang, med mindre man er flink til å snike seg unna (kvinner) eller sluntre unna (menn). Men også i arbeidslivet, til hverdags og til fest hender det at man må til pers. For eksempel kan man ende opp med å måtte tørke opp bazookaspyet til en kompis som ikke visste når det var lurt å slutte med drikkingen, og fant ut at magen godt kunne vrenges utover gulvet i baren, det er ikke noe problem, dette går så bra atte. Det gjør det ikke.

Men hvorfor skal man til pers? Hvorfor skal man ikke t.d. til Lars? For det første er det fordi jeg ikke hadde orket pågangen. Dessuten opplever jeg ikke at jeg i så stor grad kan assosieres med ubehagelige ting. Noen er kanskje uenige i det, men den det gidder ikke jeg sitte her og diskutere. Nei, det er noe spesielt med pers. Det har ingenting med egennavnet Per å gjøre. Kan hende er det ubehagelig å stikke på en eller annen brun pub et sted som heter Per’s, med apostrof og greier, som utelukkende er befolket med alkoholiserte gamlinger uten personlig hygiene, men med en seksualdrift som en tiendeklasse om våren, hvor ethvert hunkjønn som ikke lukter sterkt av egen og andres urin og som er under 120 år må finne seg i å enten bli nedtafset eller bli ganske voldelig. Å måtte dra til Per’s er dermed en ubehagelig belastning man helst vil unngå, men jeg tør vedde på at disse bulene godt kan unngås for de aller fleste av oss uten at vi engang tenker over det eller hvertfall ikke får dårlig samvittighet etterpå.

Nei, uttrykket er eldre enn som så. I gamle dager, og da snakker jeg veldig gamle dager, var det mye krig og fred og sånt. Blant annet har alle som har sett filmen 300 registrert at grekerne, her representert ved spartanerne, ofte var i tottene med perserne, her representert ved mye fri fantasi. Å være i tottene på noen betyr at man ikke akkurat er venner, og viser dette ved å være svært uvennlige, for eksempel gjennom krigføring, voldtekt og mye hytting med never. Men nok om det. Det filmen 300 viser, er at 300 spartanere banket livskiten ut av en persisk hær på størrelse med Oslo og omegns befolkning, og dette attpåtil på svært heroisk vis og med masse vittige kommentarer slengt inn. I virkeligheten var disse 300 spartanerne 300 spartanere og omtrent 40000 andre grekere. Spartanerne fremstilles som heroiske, barske og i overkant veltrente, mens perserne fremstilles som monstre. Dette er fordi perserne er forfedrene til dagens terrorister, eller muslimer som de gjerne kalles av folk flest. Historisk korrekte må man jo være. I virkeligheten var nok spartanerne ganske late og feige, i og med at de stilte med 300 menn, mens resten av grekerne utgjorde drøye 40000. Grunnen til at spartanerne var så få, var nettopp det at perserne og landet deres, Persia, ble sett på som skikkelig ubehagelig, omtrent slik vi ser på Midt-Østen og muslimene i dag, og man fant det derfor naturlig å sammenligne dem med krig. Å dra i krigen som soldat var ikke noe man forbandt med ære i datidens Sparta, snarere tvert om. Så ble du sendt i krigen, sa gjerne naboen «jasså, så du må til Persia?», senere endret til «jasså, så du må til pers, ja?».

Permalink Legg igjen en kommentar

Å legge seg i selen

19/05/2011 at 17:00 (Uttrykk)

Definisjonen på det å legge seg i selen er å gjøre en skikkelig innsats. Noen av oss gjør det hver dag for å skape en bedre hverdag for folk flest her til lands gjennom ærlig arbeid, atter andre synes det er greiere å heve trygd. Men mange av de legger seg også i selen for å snylte skikkelig, og de skaper dermed arbeidsplasser for de som skal jakte på dem. Sånn sett er det en vinn-vinn-situasjon, og alle er glade. I det minste helt til de blir tatt og havner i fengsel, hvor de må legge seg i selen for å spikre nok paller og unngå overraskende besøk via bakveien når man dusjer. Men hvorfor denne finurlige formuleringen på noe så enkelt som å arbeide hardt?

Jeg har en teori. Faktisk. Hvis ikke hadde jeg ikke giddet det her. En sele er nemlig et annet ord på for eksempel en reim eller tilsvarende, som ikke var uvanlig å bruke i gamle dager når man spente plogen på hesten, slaven eller kona. Alle som har lekt verdens sterkeste og forsøkt å dra noe skikkelig tungt etter seg, vet at man får mer effekt om man legger seg fremover. Det er helt sikkert enkel fysikk og matematikk bak, uten at jeg skal gå nærmere inn på ting jeg ikke egentlig skjønner. Men det er en kjent sak. Og legger man seg fremover på den måten samtidig som man er fastspent i noe tungt ved hjelp av en sele, så kan man si at man legger seg i selen. Enkelt, ikke sant? Men riv ruskende galt, spør du meg. Å bli fastspent i noe for å gjøre arbeid på den måten er knapt inspirerende nok til å gjøre en skikkelig innsats. Nei, jeg tror vi må se en annen vei. Nærmere bestemt nordover.

I gamle dager var det kaldere enn nå. Allikevel fant folk ut at de skulle dra til Nordpolen. Muligens hadde de tenkt seg til Nord-Polen, som er mye mer tilgjengelig og dessuten har et mildere klima, billig øl og pene damer, men neida, de dro nordover. Folk som har vært der oppe kan melde om mye snø, is og minusgrader. Meteorologer kan melde om mye av det samme. Allikevel dro folk, enten fordi de hadde en trang til å utforske de siste hvite (haha) flekkene på kartet, eller rett og slett fordi de hadde en enorm oppmerksomhetstrang og dessuten ville ha sex med andre menn ombord på båter. Det er dog forskjell på frisk bris og silkeføre i Nordmarka og bitende kuling og snøstorm i Arktis, og polfarerne ble nok tatt litt på senga av kulden. De trengte varme, og de var villige til å gå langt for å få litt. Homosex hjalp ikke, man måtte tenke nytt. Svaret fant de i den gamle filmen Star Wars – The Empire Strikes Back, hvor Han Solo kutter opp en tauntaun og stapper Luke Skywalker inni så han holder seg varm på isplaneten jeg ikke husker navnet på og google ga meg forskjellige navn på. Uansett ganske fjernt at en planet er varm nok til å puste på, men allikevel har bare ett klima. Det samme gjelder resten av planetene i disse filmene. Men, uansett. Dette er en overførbar erfaring, og polfarerne gjorde det samme med hvalross. I og med at det neppe er særlig delikat å ligge inni en død hvalross, må dette karakteriseres som en solid innsats. Hvalross er en type sel, og dermed kunne man si at de la seg i selen.

Permalink 1 kommentar

Som plommen i egget

28/03/2011 at 19:50 (Uttrykk)

Det siste halve året har undertegnede hatt det som plommen i egget, uten helt å vite hva dette egentlig innebærer. Joda, jeg kjenner til den gjengse oppfatningen at det betyr å ha det så bra som man får hatt det. Det strider naturligvis mot min overbevisning om at livet alltid kan bli enda mer awesome, men det skal vi ikke gå nærmere inn på nå. Bare godta at jeg har rett i det. Uansett har jeg hatt det fett, som forøvrig er ca 27% av eggeplommen, noe som har ført til at jeg ikke har hatt tid til å oppdatere her. I dag er jeg syk, så jeg tar meg tid! Dessuten hadde jeg lyst.

Å ha det som plommen i egget er, som nevnt, å ha det skikkelig ok. Faktisk ganske bra. Om ikke veldig. Alt er liksom på stell. Mer om akkurat det å ha noe på stell ved en senere anledning. Men er det egentlig særlig kult å være en plomme i et egg? Jeg er ikke akkurat nasjonens fremste ekspert på reproduksjon hos fugler, for eksempel fatter jeg ikke hvordan de har seg uten å ha utovertiss, så hva som foregår inni det egget ønsker jeg ikke å spekulere i. I grunnen ser jeg for meg at plommen bare ligger der. Det er ikke mye å gjøre inni et egg. Man har ikke TV, det er lite tilgang på bøker, og jeg tipper at egg med innlagt internett ligger noen år frem i tid. Regner med at hvis man spør dem, vil Illustrert Vitenskap tidfeste det ca ti år frem i tid. Vi må altså vente minst femti. Uansett, det høres skrekkelig kjedelig ut. Man er ikke akkurat veldig trygg inni der heller. Eggeskall er ikke akkurat stålvegger. Vitenskapsmenn kan gnåle om hvor sterkt materiale det er i forhold til størrelse etc, men det hjelper fint lite når egget knuser bare man holder litt hardt i det. Jeg nekter dog å gå med på at det å ha det som plommen i egget skal bety at man kjeder seg og sitter og er redd for å dø som en følge av most bolig. Jeg tror vi må antropomorfisere det hele litt.

Før man blir født befinner man seg inni magen til moren sin. Dette vet mange av oss fra før. Inni der er det trygt og varmt, og man mates 24/7. Det er en fullstendig trygg og ansvarsløs tilværelse, så lenge man ikke har en mor som er tung rusmisbruker, og man klarer å styre unna eventuelle kleshengere og slikt som prøver å ødelegge kosen. I motsetning til en eggeplomme har man også muligheten til å sparke litt, snu på seg og finne på annen faenskap mens man ligger der. Rastløshet er med andre ord ikke noe problem. Og det er akkurat sånn jeg mener å ha hatt det de foregående seks månedene: trygt og ansvarsløst, og ganske underholdende. Å ha det som plommen i egget er med andre ord bare en lett omskriving av det å ha det som et barn i mors liv. Og det er jo litt vakkert, er det ikke?

Permalink Legg igjen en kommentar

Å snu på flisa

06/12/2010 at 13:04 (Uttrykk)

Å snu på flisa er et uttrykk som i følge mitt siste google-søk ikke akkurat florerer i media lenger. Men likefullt husker jeg det bli brukt, og sånn sett er det relevant. Jeg mener å  huske at jeg i en eller annen tegneserie leste en historie hvor man kjørte snu på flisa-dagen, sannsynligvis på skolen. Hvilken tegneserie det var er blanket ut av hjernen min, og hvordan det gikk kan jeg heller ikke erindre. Men tanken var nok at man skulle gjøre alt motsatt av hvordan man vanligvis gjorde det. Og det er det uttrykk betyr. Alt snus på hodet, og alt blir litt unormalt.

Hvorfor det å snu på ei flis skal symbolisere store omveltninger, er mer enn jeg kan ta innover meg. Jeg har aldri hørt om flisrevolusjonen. Det er kanskje tilnavnet på den dagen da de første sponplatene ble satt i produksjon? Hva vet vel jeg. Uansett synes jeg det å snu på ei flis ikke akkurat symboliserer så mye. Fliser er sjeldent særlig omfangsrike, og det å snu på dem tjener ikke til stort. Er de små nok, ser man egentlig ikke hva som er hvilken ende med mindre man er utstyrt med mikroskop, og de aller færreste av oss har det som naturlig bestanddel i det daglige skrotet vi sleper på. Jeg tror vi må tenke annerledes.

Svaret er nok bare en caps lock unna. Uttrykket var nok opprinnelig å snu på Flisa, et lite tettsted øst i Hedmark fylke. Flisa er ganske magisk for oss som vet hva en passer er og som interesserer seg vagt for astrofysikk. Aristarkhos fra Samos var astronom og matematiker et par århundrer før Jesus fra Nasaret var magiker og profet, og han sto også bak det heliosentriske verdensbildet folk flest krediterer Kopernikus for. Men alle vet at polakker stjæler, og det heliosentriske verdensbildet stjal polakken Kopernikus fra nettopp Aristarkhos. Et heliosentrisk verdensbilde er, for dere som ikke har adoptert et slikt, en verden hvor planetene går i bane rundt sola. Dette verdensbildet fant veien til østlandet på 1700-tallet, men ble i 1906 modifisert av regjeringen for å tilpasses norske forhold. Dermed fikk vi det Oslosentriske verdensbildet. Det går ut på at Norge kretser rundt Oslo og en viss del av østlandet, og alt på utsiden av dette området anses som ganske unormalt. Omvendt, om du vil. Et eksempel er månen Bergen, som går i bane rundt Norge. Derav navnet Bergensbanen.

Men for å holde seg inne i riktig del av dette verdensbildet og ikke utsettes for absurditeter som nordlendinger og trøndere og annet utkantpakk, er det viktig å snu i tide. Fjellvettreglene er anvendelige sånn sett, men ikke prøv å grave deg ned der ute. Da graver du din egen grav. Men setter man passerspissen midt i Oslo, måler opp ut til Flisa, og drar en sirkel, da finner man det trygge området. Dette området omfatter Østfold, Hamar, Stavern og til og med Drammen. Sistnevnte var et feilskjær, men å flytte hele Drammen dit det hører hjemme ble for kostbart. Dessuten har de Aass, så vi tolererer dem. Uansett, alle som holder til innenfor sirkelen burde sørge for å tegne denne opp på et kart, og huske at dersom man snur på Flisa, eller et området på linje med dette, da er man på trygg grunn.

Permalink 5 kommentarer

Overrasket

20/10/2010 at 18:22 (Ord)

Mange av ordene vi bruker til daglig ser egentlig litt snåle ut bare man kikker nærmere på dem. Et godt triks er å lese dem etter at noen som lider av kronisk orddelingssyndrom (KOS) har skrevet dem ned. Det er ikke noe kos. Men man får sving på tankene. Og det gjorde jeg av overrasket, spesielt når det skrives over rasket. Det er langt fra den verste orddelingen jeg har sett, den prisen går til «i gjen», men den rangerer ganske høyt. Men så har jo alle orddelingsfeil delt andreplass bak «i gjen» i min bok. Uansett, dette fikk meg til å lure på hvorfor overrasket skulle bety nettopp overrasket.

Dersom man deler dette ordet, finner man en skjult dobbeltbetydning. Å befinne seg over rasket er noe vi alle egentlig tar for gitt. Med mindre vi er søppeltømmere eller uteliggere. I overført betydning kan også bartendere føle seg truffet av dette, særlig i tretiden natt til søndag. Med mindre du jobber på Oslos brunere puber, da er det vel omtrent dagligdags med mye rask innom, som man bare må heve seg over. Og slik sett bli over rasket. Det er noe å strebe etter. Men å føle seg bedre enn fylliker, gjenvinnbar plast og narkomane er vel ikke noe sjokkerende for folk flest? For meg er det second nature, for å si det sånn. Klart noen dager er tyngre enn andre, men aldri så tunge at jeg synker ned i rasket selv. Jeg tror ikke dette er nøkkelen.

Nei, nøkkelen ligger nok i den gamle og kjære barnesangen «Reven rasker over grisen» fra riktig gamle dager. Der får vi høre om reven, som i stedet for å spise grisen heller velger å skjende den på det groveste. Dette kom nok som et sjokk på grisen, som sikkert trodde han kom til å ende dagen som bacon og koteletter, ikke som sexleketøy for en kåt vulpes vulpes. Derav uttrykket overrasket. Grisen ble rasket over, og var slik sett overrasket i dobbel forstand. Dette ordet har siden levd videre på folkemunne, og brukes i dag av såvel lensmann som prest. Prøv det du også, det er forfriskende.

Permalink Legg igjen en kommentar

Saft suse! Og hipp hurra også!

15/10/2010 at 18:15 (Ukategorisert)

Saft suse! Nå har jeg jaggu holdt på med dette i over et år. Ett år og en måned, faktisk. Rart at jeg gidder? Nei. Det er jo moro, både for onga og for meg. Jeg tillater meg å feire med et bilde!

 

Hva annet kan man si? Keep up the good work, Lars. Jo takk, det skal jeg.

Permalink 5 kommentarer

Hvit uke

30/09/2010 at 18:06 (Uttrykk)

De fleste av oss som har vært tidvis harde på flaska, føler behovet for ei hvit uke i ny og ne. Ikke to ganger i måneden kanskje, men innimellom. Dersom du ikke har hørt uttrykket før og sliter litt med resonnering, har du ikke forstått at det å ha ei hvit uke innebærer å avstå fra alkohol. Så derfor forklarte jeg det der. Selvsagt er det ikke selvsagt hvorfor vi kaller disse ukene hvite. Da hadde jeg ikke giddet å bruke tid på dette innlegget. Men hvorfor ikke andre farger? Det er enkelt. Svart representerer negative ting, for eksempel ville en svart uke sett ganske ugrei ut. En blå uke starter med en blåmandag, og jeg regner med at det er en grunn til at blues heter blues. Rødt er kommunistisk, brunt er nazistisk, rosa er fjortistisk. De fleste farger er med andre ord opptatt, og gjerne av noe negativt.

Det som umiddelbart slår meg, er at valget av farge er snedig. Nå brenner du sikkert allerede inne med et par solide «hvit er ingen farge!»-kommentarer, men for enkelhets skyld kaller vi det akkurat det inntil videre. Dersom fargen er ment å beskrive hva man drikker denne uka, er egentlig svaret melk. Og jeg synes ikke det rimer så godt. Det blir litt som et nødrim i en konfirmasjonssang, gjerne den rosa. Jeg tør tippe at folk som drikker melk, også drikker melk de ukene de koser seg med morovann i alle regnbuens farger. Og White Russian er nettopp det. Hvit. Og melk. Og veldig kvalmende, uten at vi skal ta den historien i dette forumet. Jeg tror det ligger noe enda snedigere bak. Og kanskje ikke så stuerent.

La oss heller ta en annen vinkling, nemlig den raseteoretiske. Som nevnt innledningsvis forbinder de fleste av oss brune og svarte ting med noe negativt. Gult er for så vidt kult, men ikke på doringen. Ei heller doveggen. Det burde folk på UiO snart lære seg. Å kalle noe en brun uke ville fått den til å fremstå som ei drittuke med nasjonalsosialistiske innslag. I løpet av ei gul uke tipper jeg definisjonen av pissregn hadde fått nye dimensjoner. Dessuten er folk flest her til lands skeptiske til alt som er fremmed, spesielt negere og sånne muslimer. Og innvandrere generelt. Den hvite mann, derimot, han kjenner vi, og han er vi trygg på. Han er jo overalt her til lands. Med unntak av Grønland. Og den hvite mann representerer måteholdet og det uskyldsrene, se bare på nordmenn i syden og prester generelt. Uklanderlig oppførsel og gudfryktighet er det som har gjort nordmenn til et måteholdent og eksemplarisk folkeferd, og dette skyldes naturligvis hudfargen vår. Alt koker jo ned til hvordan vi ser ut utenpå til slutt. Dermed var valget av hvit som betegnelse på uka hvor man ikke drikker og ikke gjør noe faenskap naturlig.

Permalink Legg igjen en kommentar

Å vite hvor skapet skal stå

13/09/2010 at 18:17 (Uttrykk)

Det er mange som skryter på seg at de vet hvor skapet skal stå. Atter andre snakker lavmælt og nervøst om at de kjenner folk som vet noe av det samme. Nervøsiteten skyldes at dette i de fleste tilfeller er konene deres, alternativt sjefen. Men det går jo ofte ut på det samme. Det er snakk om mennesker som vet hvordan de vil ha det, og som gjerne går over lik for å få det sånn. Folk som vet hvor skapet skal stå er i norsk folketro bestemte, herskesyke og småpsykotiske. Og en massiv overvekt av dem er kvinner.

Ikke at det er noe feil i å ha meninger selv om man er kvinne, vi har jo tross alt gitt dem en del rettigheter med årene. Dessuten kan du banne på at de ville hatt meninger uansett om de fikk lov eller ei. Så det er greit å gi dem retten mens man enda kan late som om det var storsinn og ikke bare redsel for god gammeldags juling med et kjevle som gjorde det. Og ja, det heter faktisk «et kjevle.» Det er sykt, men sant. Hvem er det egentlig som sier det? Uansett. Tradisjonelt sett er det kvinner som vet hvor skapet skal stå, og det skyldes generelt sett at menn tar rennafart og driter i møblering og innredning. Så lenge TVen og sofaen er stilt opp på en nogenlunde hensiktsmessig måte, så sier vi oss fornøyde. Ulempen er at vår tilkomne såkalte bedre halvdel sjelden er fornøyd før kåken er møblert med millimeterpresisjon. Og hvem tror du må flytte tingene rundt til alt gjenspeiler de syke idéene inne i hodene deres? Dem selv? Hah.

Det er her mannens rolle i hjemmet kommer inn. Den går stort sett ut på å gjøre akkurat som man blir bedt om, slik at man får lov til å se på tippekampen på lørdagen og leke litt med verktøyet i garasjen en kveld i uka. Nå tenker du kanskje at det ikke er så galt å ommøblere litt innimellom. Da er du enten kvinne, eller så har du vært singel veldig lenge. Tunge løft er jo ikke noe problem. Problemet oppstår når man for syttende gang skal flytte skapet eller skjenken eller hva det måtte være, fordi den kanskje ikke passet så godt akkurat der. Til å vite akkurat hvordan man vil ha det, er kvinner ganske ubesluttsomme. Det er derfor menn var hærførere. Ingen så noensinne Cæsar stå og flytte phalanxer fordi de kanskje gjorde seg bedre borte ved elva der, det ville matchet fargene på skjoldene bedre. Man så aldri Rommel omrokkere tanksbataljonene sine fordi de grønneste tanksene ikke gjorde seg så godt sammen med de grå.

Det er også derfor menn er fredsmeklere. Vi vet at kvinner, på tross av det de selv tror, ikke har snøring på hvor skapet skal stå. Allikevel gjør vi en hederlig innsats for at de skal få beholde den selvtilliten. Vi liker nemlig husfred når det er tippekamp.

Permalink Legg igjen en kommentar

Høy på pæra

05/08/2010 at 19:33 (Uttrykk)

I Norge har vi janteloven, en lov som skal sikre at ingen skal bli høye på pæra. Folk som er høye på pæra har en tendens til å føle seg bedre enn andre, og ser gjerne ned på oss som ikke har to båter, eget helikopter og en sekssifret avkastning på børsen. Per dag. Men det skal ikke så mye til heller, Vålerengafans har for eksempel alltid vært litt høye på pæra, hvertfall så lenge jeg kan huske, og de har vel knapt hatt grunn til det de siste 27 årene. Høy på pæra kan vel defineres som en nesten euforisk tilstand man kommer i dersom man føler man har oppnådd noe og trenger å hovere litt. Men hvorfor er man ikke til dømes høy på bananen?

En mulig forklaring finner vi nok en gang i tegneseriene. Vi husker alle Lille Hjelper, den lille greia Petter Smart hadde konstruert av uvisse grunner, som minnet litt om et perverst leketøy med en lyspære i den ene enden. Denne lyspæren fungerer tilsynelatende som hodet til denne kreasjonen, og som kjent symboliserer lyspærer i tegneserier alltid intelligens. De dukker opp av løse lufte over hodene på folk hver gang de får en idé. Det er rart ikke flere blir skadet. Eller skallet, lyspærer er gjerne varme, og får man dem i hodet risikerer man ganske alvorlige brannskader om man er uheldig. Dessuten kan de knuse og gi stygge kuttskader. Ikke prøv å få idéer hjemme, barn! Samme hvor fristende det er å anta at dette da på en eller annen måte har gitt opphav til uttrykket vi her egentlig prater om, så er det nok feil. Jeg bare trengte en digresjon. Vi kan vri og vende på det hele natta, men å si at Lille Hjelper er høy på pæra blir bare feil. For det første er fyren på størrelse med en kaffekopp. For det andre gjør han sjelden mye ut av seg. Nei, nok en gang tar vi det i en annen retning i stedet. Stikkordet er høy, og det på to måter.

Alle dyr bæsjer. Når kuer gjør det, kaller vi det ei ruke. Når hunder gjør det, kaller vi det en pudding. Når hester gjør det, kaller vi det en pære. En hestepære. Som folk flest har fått med seg i disse klimagasstider, inneholder avføring en hel del man helst vil unngå. Derav oppfinnelsen av toalettet. Men i gamle dager hadde man ikke toaletter, i det minste ikke i utstrakt grad. En og annen utedass fant man jo sikkert her og der, men vi vet jo hvor hygieniske de er. Det man også manglet, var utstrakt narkotikakriminalitet. Det man da gjorde i sin higen etter rus som brennevinet ikke kunne gi, var å skaffe litt gress, i dette tilfellet høy, gjerne grodd i riktig godt jordsmonn. Så foret man hesten med dette, og røkte det som kom ut av den noen timer senere. Disse hestepærene inneholdt så mye snusk at man ble høye av det, og man følte seg brått mye bedre, til og med bedre enn alle andre. De var høye på pæra, sa folk.

Permalink 4 kommentarer

I grevens tid

27/07/2010 at 17:07 (Uttrykk)

Når man kommer tidsnok til å redde dagen, da kommer man gjerne i grevens tid. Det sier de i hvertfall i avisene. Og på nyhetene. Men hvor selvforklarende er det? Hvem er denne greven? Er det Varg Vikernes? Grev Wedel Jarlsberg? Greven av Monte Cristo? Og hvorfor er det så sinnssvakt oppløftende at noen kommer i vedkommendes tid? Den som spør skal få svar, men siden dette er mer for en monolog å regne, må jeg nok svare selv. Og det har jeg da vitterlig tenkt til også. Bare følg med.

I dagens norske samfunn finnes det svært få adelige, og dermed enda færre grever, grevinner og annet pakk. Bare på TV i jula. Riktignok oppfører de fleste på Oslo vest seg som grever, men det er bare de som tror de er det. Vi vet sannheten, uten at jeg skal utdype den nærmere her. Du vet det, du også. Adelen kvittet vi oss med omtrent samtidig som vi sa opp svenskekongen for 105 år siden, og det er kanskje derfor det fortsatt er adelige igjen i Sverige. De er av samme ulla. Men hvorfor er det så viktig og så stas å komme i grevens tid? Å komme til Sverige på begynnelsen av 1900-tallet vil jeg egentlig anse for å være et skritt i feil retning. Et tilbakesteg, om du vil. Kan det være en enklere forklaring? Saaklart, men hva er den? Vi kan med en gang avskrive Varg Vikernes, da hans tid på begynnelsen av 90-tallet ikke er verdt å vende tilbake til med mindre du savner Kurt Cobain, OL på Lillehammer og annet rask. Ingenting av det er tidsnok, ei heller tidsriktig. Greven av Monte Cristo er så vidt jeg vet bare fiksjon, og jeg gidder uansett ikke google ham for å bekrefte eller avkrefte påstanden. Jeg tror nemlig ikke dette er personbetinget, men snarere rollebetinget.

Grever var, som tidligere nevnt, adelige dyr som red rundt og bestemte en hel del ting i gamle dager. De eide land, lekte riddere på fritiden, og drev generelt med utpressing av bønder. Ikke at vi hadde så mange riddere i Norge, her sendte man heller bøndene ut i strid. Det var greiest sånn. For grevene, altså. Men i forbindelse med skatteinnkreving hadde de gjerne utfordringer. Norge er ikke akkurat tett befolket, og det var enda lenger mellom folk i gamle dager. Så å ri rundt og kreve inn skatt, eventuelt ri rundt og finne igjen skatteoppkrevere som sannsynligvis var lynsjet, tatt av blodtørstige rovdyr (som faktisk eksisterte her til lands før, bare sjekk leksikon eller wikipedia) eller hadde stukket av med skattepengene, var en mildt sagt krevende oppgave. Det kunne gå lange tider mellom hver gang bøndene så en skatteinnkrever, og etter en stund satset man egentlig på at det aldri dukket opp noen og man sparte seg den utgiften. Men så kom gjerne greven ridende for å hente det utestående. Gjerne med et følge som kunne slå ned eventuelle lynsjemobber og andre opprør. For greven selv kom han gjerne i grevens tid, nettopp fordi det gagnet ham noe fryktelig å komme rett før mobben fikk mobilisert. Med årenes løp har vi rett og slett glemt at dette ikke akkurat var positivt for folk flest, bare for egoistiske, rike menn med pudret parykk.

Neste gang du kommer i grevens tid, tenk bare over hva du gjør mot andre folk. Det er ikke sikkert alle er like glade for at du kom. Men vi kan jo hvertfall håpe.

Permalink Legg igjen en kommentar

Next page »