Må til pers

04/11/2011 at 17:10 (Uttrykk)

Det er ikke så rent sjelden folk må til pers. Personlig må jeg til pers sikkert flere ganger i uka. Når man må til pers, må man gjøre noe man gjerne oppfatter som ubehaglig eller slitsomt, til dømes skifte bleie på en skikkelig bæsjebombebaby, vaske dusjsluket eller delta på teateroppføringen til avkommet ditt i andre klasse. Det er gjerne i ekteskap man må til pers, fordi man gjør ting annenhver gang, med mindre man er flink til å snike seg unna (kvinner) eller sluntre unna (menn). Men også i arbeidslivet, til hverdags og til fest hender det at man må til pers. For eksempel kan man ende opp med å måtte tørke opp bazookaspyet til en kompis som ikke visste når det var lurt å slutte med drikkingen, og fant ut at magen godt kunne vrenges utover gulvet i baren, det er ikke noe problem, dette går så bra atte. Det gjør det ikke.

Men hvorfor skal man til pers? Hvorfor skal man ikke t.d. til Lars? For det første er det fordi jeg ikke hadde orket pågangen. Dessuten opplever jeg ikke at jeg i så stor grad kan assosieres med ubehagelige ting. Noen er kanskje uenige i det, men den det gidder ikke jeg sitte her og diskutere. Nei, det er noe spesielt med pers. Det har ingenting med egennavnet Per å gjøre. Kan hende er det ubehagelig å stikke på en eller annen brun pub et sted som heter Per’s, med apostrof og greier, som utelukkende er befolket med alkoholiserte gamlinger uten personlig hygiene, men med en seksualdrift som en tiendeklasse om våren, hvor ethvert hunkjønn som ikke lukter sterkt av egen og andres urin og som er under 120 år må finne seg i å enten bli nedtafset eller bli ganske voldelig. Å måtte dra til Per’s er dermed en ubehagelig belastning man helst vil unngå, men jeg tør vedde på at disse bulene godt kan unngås for de aller fleste av oss uten at vi engang tenker over det eller hvertfall ikke får dårlig samvittighet etterpå.

Nei, uttrykket er eldre enn som så. I gamle dager, og da snakker jeg veldig gamle dager, var det mye krig og fred og sånt. Blant annet har alle som har sett filmen 300 registrert at grekerne, her representert ved spartanerne, ofte var i tottene med perserne, her representert ved mye fri fantasi. Å være i tottene på noen betyr at man ikke akkurat er venner, og viser dette ved å være svært uvennlige, for eksempel gjennom krigføring, voldtekt og mye hytting med never. Men nok om det. Det filmen 300 viser, er at 300 spartanere banket livskiten ut av en persisk hær på størrelse med Oslo og omegns befolkning, og dette attpåtil på svært heroisk vis og med masse vittige kommentarer slengt inn. I virkeligheten var disse 300 spartanerne 300 spartanere og omtrent 40000 andre grekere. Spartanerne fremstilles som heroiske, barske og i overkant veltrente, mens perserne fremstilles som monstre. Dette er fordi perserne er forfedrene til dagens terrorister, eller muslimer som de gjerne kalles av folk flest. Historisk korrekte må man jo være. I virkeligheten var nok spartanerne ganske late og feige, i og med at de stilte med 300 menn, mens resten av grekerne utgjorde drøye 40000. Grunnen til at spartanerne var så få, var nettopp det at perserne og landet deres, Persia, ble sett på som skikkelig ubehagelig, omtrent slik vi ser på Midt-Østen og muslimene i dag, og man fant det derfor naturlig å sammenligne dem med krig. Å dra i krigen som soldat var ikke noe man forbandt med ære i datidens Sparta, snarere tvert om. Så ble du sendt i krigen, sa gjerne naboen «jasså, så du må til Persia?», senere endret til «jasså, så du må til pers, ja?».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: