Kaste inn håndkleet

19/07/2010 at 20:29 (Uttrykk)

Jeg er en av de som ikke følger med på Tour de France, hovedsakelig fordi mannfolk som sykler skikkelig fort mens de er proppa med parabole steroider så det ryker svart av rævva på dem ikke interesserer meg, men også fordi sykling, rent objektivt sett, er dørgende kjedelig. Med unntak av Thor Hushovd. Hill denne grinebiteren! Og det er ikke rent sjelden han må kaste inn håndkleet. Mannen lar seg stoppe av det meste, alt fra paranoia til giddalaushet, slik at han kan sutre etterpå. Men han er ikke poenget. Poenget er at media etterpå skriver at Hushovd måtte kaste inn håndkleet. Det høres ut som en anstrengelse han ikke gidder, men hva ligger bak denne uttalelsen? Hvorfor er det å kaste et håndkle synonymt med å gi opp?

Vi ere en nation vi med, og en nasjon av giddalause folk som gir opp bare de værer motstand er det vi er. Selv i medvind. Vi kaster inn håndkleet stadig vekk og ender opp med Bondevik og andre småtullete folk ved roret. Mye vil ha mer, og vi har mye til felles med denne Mye. Hvem nå det måtte være. Under krigen, derimot, da var det andre boller. Forhåpentligvis uten rosiner. Rosinboller smaker drit, og du kan ikke nekte, for da liker du snørr. Tyskerne kom de, med tidenes mest velsmurte armé, og neimen om vi ga opp. Ingen av oss kastet noe håndkle noe sted, vi holdt oss til granater og annen moro. Kanskje til og med rosinboller. Men når overmakten ble for stor, ikke når folk syklet litt fortere enn oss, da kastet vi også inn håndkleet. Vi heiste det hvite flagget, og med tanke på hvordan disse tyskerne stjal, så hadde vi neppe flagg igjen. Det fikk duge med et hvitt håndkle. Dermed kan man kanskje si at det er slik man kaster inn håndkleet.

Men jeg tror nok ikke det. Å heise er ikke det samme som å hive. Jeg tror idretten mer enn krigen har vært med på å føde dette uttrykket, i en sky av morkake, blod og slim. Vi husker alle håndballtreneren som, når all annen taktikk hadde feilet, kastet seg ut på banen og veltet motspilleren overende. Usportslig, sa vi. Og det var det. Men det var bare en videreføring av det jeg mistenker må være en gammel taktikk fra bokseringen. Når treneren står der og ser eleven sin bli grisebanket, bitt i øret og tatt matpakken fra, da vet han at det er tid for å handle. Ikke handle mer mat til ny matpakke, men snarere å ta affære. Alle boksere sitter mellom rundene med et hvitt håndkle rundt skuldrene mens de sys sammen og hoster blod og tenner fra galleblæra. Treneren har fri tilgang på dette håndkleet gjennom hele kampen, og når tiden er inne slenger han det rett og slett i fleisen på motstanderen, som følgelig blir blindet og desorientert som en blind og desorientert person. Den påfølgende knockouten har dog lite å si, for å kaste inn håndkleet på banen på den måten er ensbetydende med å innrømme nederlag, fordi juks er nettopp det. Juks. Det skulle vært forbudt ved lov. Kanskje FrP skulle tatt med det i neste valgkamp. Jukser man for å vinne, da taper man, og man har egentlig kastet inn håndkleet allerede. Det er bedre å gidde og vinne.

Permalink 1 kommentar

Skjønner ikke bæret

14/05/2010 at 18:02 (Uttrykk)

De fleste har på et eller annet tidspunkt gitt uttrykk for at de ikke forstår noe. De fleste av disse har sagt at de ikke skjønner bæret. Hvertfall av de norsktalende på denne siden av femtitallet, sånn ca. Fortsatt en anselig mengde, altså. Jeg skjønner ikke bæret av hvorfor man sier at man ikke skjønner bæret, og nettopp derfor tenkte jeg å resonnere meg frem til hvorfor her.

Det er mange innfallsvinkler her. Bær er jo som kjent gjerne viltvoksende minifrukt, ofte i friske farger som blått og rødt. Skikkelig norsk mat, med andre ord. Når jeg tenker over det er det veldig lite i naturen som er rødt og blått ellers. Primærfarger er tydeligvis sjelden vare hos oppfinneren av dem, men de har nok tatt steget videre. Grønt er visst veldig in denne sommeren, har jeg hørt. Men uansett, bær er ikke lette å forstå seg på. De sier ikke stort, og hvorfor blåbær gjør at du blir rød på fingrene er mer enn jeg klarer å sette meg inn i. Så hva er det vi søker å forstå i disse gåtefulle, men næringsrike vekstene? Hvorfor er det så forstemmende å ikke forstå dem?

Nøkkelen ligger nok atter en gang i en metafor. Kjært barn har mange navn, som det heter. Jeg tror dog at barn man ikke liker har flere navn, for eksempel drittunge, møkkamann og forbanna tulling. Men i dette tilfellet er det nok noe veldig mange menn på jorden holder kjært som menes. Jeg snakker hverken om øl, fotball eller pupper her, men om kvinnen. Som jo faktisk kommer med pupper, men det regner vi som en bonus i dette tilfellet. De er jo som regel større enn blåbær også, selv om man gjerne bruker fruktmetaforer om disse også. Men kvinner er gjerne søte, fargerike skapninger som ofte er kliss umulig å forstå seg på. Så om man kjærlig refererer til dem som bær, kan man med rette si at man ikke skjønner bæret.

Permalink Legg igjen en kommentar

Å ta noe for god fisk

24/04/2010 at 13:59 (Uttrykk)

Hvis folk tar noe for god fisk, aksepterer de det ganske ukritisk og nesten helt uten videre. Uten videre hva vet jeg ikke. Mest sannsynlig kritikk. Folk er generelt ukritiske nå for tiden, se bare på hitlistene. De eneste som er kritiske er de som får betalt for det. Sånn går det i et forbrukersamfunn. Til slutt tar vi alt for god fisk, og da er vi virkelig ute og kjører. Og den kjøreturen går rett i grøfta. Denne grøfteturen kalles også Frp-regjering. Men hvorfor fisk? Og hva er det som gjør den så god?

Fisk har til alle tider vært et yndet måltid for både mennesker og dyr. Til og med for andre fisker. Og blekksprut. Havet er fullt av dem, eller det var fullt av dem til nevnte forbrukersamfunn så potensialet her, og kreative som vi mennesker er har vi ikke mindre enn 114 måter å tilberede disse stakkars dyrene på. I naturen ellers går det gjerne ned på høykant rett fra elva/havet, og det har vi også til en viss grad adoptert gjennom den ugudelige mattypen sushi.

Selv er jeg en inbitt motstander av sjømat. Det skyldes ikke at fisken har følelser og at skalldyr er ålreite bare du blir kjent med dem. Det skyldes tvert om at mesteparten smaker balle. Uten at jeg har smakt balle, men du skjønner tegninga. Nå er det sikkert noen som liker det også, så de får heller bytte ut ordet med noe de ikke liker. Poenget er at jeg sjelden mesker meg med reker, sushi, calamari og annet svineri. Jeg eter heller svin. Men i det siste har jeg prøvd å smake litt på våre venner fra havet, og det er faktisk i noen tilfeller spiselig. Men hva er det som gjør at jeg liker det? Stikkordet her er salt. All fiskematen jeg har spist har vært tilsatt såpass mye salt og annet krydder og styr at fiskesmaken drukner. Tok du den?

Med andre ord kan man si at jeg tar det for god fisk fordi smaksløkene mine lures av all tilsetningen. Og der har vi nøkkelen. Når folk tar ting for god fisk, aksepterer de det ukritisk fordi de ikke er klar over hva det egentlig smaker. En Frp-regjering vil neppe smake særlig godt, ei heller en Donkeyboy-singel. Men vi lulles i førstnevnte tilfelle inn i en falsk trygghet fordi Frp har programfestet at de skal finne syndebukker for alt som er galt og stille dem til ansvar, ikke ulikt noe en annen kjent politiker gjorde for en del år tilbake. I det andre tilfellet lulles vi inn i en falsk tilstand hvor vi tror vi liker denne låta nok til å kjøpe den fordi «alle andre» liker den, også har vi jo hørt den før og kan nynne på den.

Budskapet og moralen blir altså: tenk selv, tenk kritisk, og ikke stem Frp eller kjøp Donkeyboy-skiver.

Permalink 3 kommentarer

Å få spader

08/04/2010 at 21:04 (Uttrykk)

Det finnes mange måter å beskrive galskap på, og begynner man å kjenne galskapen komme krypende fordi et eller annet frustrerer en, da sier man gjerne at man får spader. Dette sies gjerne mens man holder hendene oppgitt opp foran seg, knytter nevene og knurrer. Eksempler på situasjoner kan være når PCen lever sitt eget liv og til stadighet sletter de lange og flotte blogginnleggene du skriver, eller når man for førtisjette gang tålmodig forklarer noen hvorfor de tar feil, hvorpå vedkommende selvsagt nekter å innse åpenbare fakta, som for eksempel at sola ikke er en planet. Men hvor kommer spadene inn her?

Jeg er glad i å få gaver, og kan helt klart se nytten i å få en spade. Flere spader gjør det jo bare greiere dersom en av de skulle bli utslitt. Sånn sett er det helt greit å få spader. Skulle man trenge å grave seg ned i tide, eller bare ha behov for et effektivt våpen mot zombier eller narkomane, er spader kjekke å ha. Men i dette tilfellet er det ikke snakk om praktisk redskap. Trykket ligger nemlig tungt på a-en i ordet, som gir det en mer depressiv klang. Så god er jeg på å beskrive lyder. Så putt redskapen tilbake i skuret og forbered deg på noe ganske annet.

Nå som redskapen er ute av veien, står vi igjen med et siste alternativ. Alle som har spilt kort er godt kjent med de forskjellige merkene eller tegnene der: kløver, ruter, hjerter og spar. Men spar kaltes i gamle dager spader. Sikkert fordi det ligner litt på en hagespade om man bruker fantasien og godviljen litt. Og spiller du til dømes spardam, er det noe skikkelig dritt å få spar, eller spader om du vil. Det gir nemlig minuspoeng. Og alle som får minuspoeng over tid vil før eller siden bli gale, har man nå bevist. Litt som at minusgrader over tid gir frostskader, gir minuspoeng over tid hjerneskader. Frontallappene kollapser, og eneste utvei er lobotomi. Eller eventuelt å denges med en spade. Dette er et kjent syndrom hos de som sitter og spiller spardam på pcen eller mobiltelefonen i timesvis hver dag, og er også årsaken til at de er gale nok til å gidde og sitte med det over tid. Så tenk over det neste gang du spiller vri åtter og bestemmer deg for å vri til spar. Det kan ha uante konsekvenser for sarte sjeler og kan gjøre det nødvendig å grave seg ned i tide.

Permalink 6 kommentarer

Den veien høna sparker

17/02/2010 at 20:19 (Uttrykk)

Dette går det veien høna sparker, har du kanskje hørt folk over førti og kanskje til og med nærmere seksti si. Faller du inn i denne kategorien, har du kanskje sagt det selv også. Hvis du er yngre enn førti og har sagt det, skal du ha all honnør, for det er ikke alle her i verden som er så godt oppdratt rent språklig at de tør bruke denslags uttrykk i dagens kebabnorske samfunn. Det er litt lite schpaa, azz. Men nå har ingen sagt schpaa og ment det siden 1997 heller, så helt oppdatert er jeg ikke på dette. Så nok om det.

Hvorfor sier så folk at ting går den veien høna sparker? Det er ikke bare det at de rent språklig tilhører en svunnen tid, det er rett og slett at de mener ting går til helvete, men de pakker det inn i litt penere ord. Høner er jo assosiert med gode måltider, og er slik sett positive ting. De er også ganske estetiske dyr, når de er rene. Alt ligger altså til rette for positiv betydning og mye hurra, men slik skulle det altså ikke gå. Høner og helvete er med andre ord nært beslektet, og det visste man i gamle dager da man snakket om høner som sparket. La meg utdype.

Djevelen er en slu djevel, ironisk nok, og har evnen til å endre form. Eller hadde, da folk sist trodde på ham. Det  begynner å bli en stund. Men uansett, det var ikke uvanlig i gamle dager å møte Djevelen i forskjellige former, for eksempel som en svart hund, en velkledd herre, eller en slange. Mange har også gjennom tidene hevdet at kona deres er djevelen selv. Jeg sverger selv på at han underviste i tysk og engelsk da jeg gikk på videregående, men dette lar seg vanskelig bevise med dagens teknologi, da den befatter seg lite med religion. Djevelen hadde for vane å friste folk til å bedrive ugang, og for å være riktig ekkel lurte han dem til å bli med på laget hans. Dette gjorde man ved å forsverge sin kristne tro, den gangen folk flest hadde slikt, og følge opp med for eksempel noen runder baklengs rundt ei kirke, et par vers av Fadervår baklengs og lignende. Stikkordet her er at ting skulle gjøres baklengs. Og der er vi ved nøkkelen til hvorfor høna er blitt så uglesett akkurat i forhold til dette uttrykket. Legg merke til den ornitologiske vrien der.

Alt som går baklengs, sies baklengs eller av en eller annen grunn indikerer annen retning enn fremover, høyre eller venstre, anses av kirken som blasfemisk og djevelsk. Selv har jeg ikke mye til overs for høyresiden, men la oss ikke bli politiske. Kirken har som kjent alltid vært opptatt av fremskritt. Folk flest, også Jesus, sparker fremover, fordi det er enklest og velansett. Selv om for eksempel Chuck Norris er hevet over slike fysiske lover. Det er noe positivt med fremdrift, fremspark og fremskritt. Høna derimot, den sparker bakover, dum som den er. Og dette la folk merke til i gamle dager da høns gjerne fikk gå fritt i gatene, og ikke satt i bur. Mye visdom fra gamle dager er gått tapt for oss i vår moderne hverdag. Denne diabolske fuglens gjerninger ble et symbol på ferden til helvete, fordi den sparket i den retningen man fant for eksempel anus, tilbakelagte stadier, andreplasser og annet rask man ikke vil befattes med. Kanskje rent bortsett fra egg, som jo kommer ut bak på høna.

Men egg er tross alt egentlig hønsemens. Tenk på det neste gang du setter tennene i en omelett, ei skive med eggerøre eller bare suger den rå plommen ut av et nystjålet egg.

Bon appetit.

Permalink 8 kommentarer

Skjegget i postkassa

26/12/2009 at 17:49 (Uttrykk)

Det er ikke noe særlig å sitte med skjegget i postkassa. Uttrykket er velkjent, om enn noe vagt. Betydningen forveksles ofte med katta i sekken, som nok kommer til å tas opp ved en senere anledning, men det er altså ikke helt riktig. Å kjøpe katta i sekken betyr rett og slett å drite seg ut, enten på boligmarkedet eller sånn generelt på markedet. For eksempel ved å kjøpe dritt. Skjegget i postkassa er litt annerledes vinklet. Sitter man der med skjegget i postkassa, har man ikke helt oppnådd det man ønsket å gjøre. Skulle man foreksempel ønske å lukeparkere, og i stedet ender opp med å ødelegge to biler og en fotgjenger, sitter man der med skjegget i postkassa. Og et par større bøter, regninger til forsikringsselskapet og mest sannsynlig en dom. Men poenget er at man blir til spott og spe for andre fordi man var udugelig, og det er selve uttrykkets kjerne.

Så hvorfor er det så ubehagelig å sitte med skjegget i postkassa, og hva i alle granskauer er det man prøver å oppnå når man i stedet ender opp med det resultatet? Jeg har selv skjegg, og har så langt aldri fått det i postkassa. Jeg har fått det i maten, i håret, i munnen, i sluket, på haka og på nervene. Men aldri i postkassa. Rett nok har lengden aldri oversteget ca en penislengde, men det blir ganske i veien lenge før det når så langt, tro du meg. En annen som helt sikkert sliter med skjegget, er vår alles gode og lett suspekte venn Julenissen. Han fremstilles ofte med skjegg som dekker brystet, og jeg tør påstå at det da begynner å nærme seg en smerteterskel. «Men nissen finnes ikke», sier kanskje du. Jeg skal forsåvidt ikke krangle på den, men la oss nå anta at han gjør det. Han ble bare presset ut av markedsøkonomien da jula gikk fra å handle om å bli glad for en appelsin til å handle om å handle. Problemet til Julenissen er at han ikke har hatt vett til å tilpasse seg de moderne tidene, litt som Mannen med ljåen, som strengt tatt burde anskaffet en skikkelig skurtresker for flere år siden. Verden trenger litt høsting.

Men over til Julenissen igjen. Han bruker reinsdyr og slede. Vi har hatt biler i over hundre år, fly nesten like lenge, og da Vinci designet et helikopter for snart femhundre år siden. Men Julenissen holder seg til tradisjonene. Og hvorfor? Joda, når han skal levere gaver til all verdens barn, og de voksne også, da er han avhengig av tid. Tid er nøkkelen, og han har ikke nøkkelen til dørene til folk, så han bruker pipene. Problemet er at folk i større grad enn før bor i blokker nå, og man har gjerne fjernvarme og andre miljøvennlige løsninger. Piper er rett og slett ut. Julenissen nyter også godt av dette, for det hindrer at Nordpolen smelter altfor fort. I en siste desperat kamp mot markedskreftene forsøkte dog Julenissen å levere gavene på en annen måte, nemlig via postkassene til folk. For en mann som aldri har tatt i noe mer komplisert enn ei slede var dette et vanskelig konsept, og da politiet fant en gammel humrende kæll i rødt med skjegget fastlåst i en postboks, kan du kanskje tenke deg hva de sa om ham i ettertid. Ja, han satt med skjegget i postkassa.

Etter dette har Julenissen sluttet å vise seg offentlig, men han fikk fatt i skjeggrestene sine fra postboksen før noen rakk å sende de til DNA-testing for å kartlegge den genetiske strukturen hans, og slik fastslå arten. Det var en ganske intens prosess, og er opphavet til den noe slitsomme visa om de som ikke har tid, for de må finne skjegget.

Permalink 6 kommentarer

Tenke utenfor boksen

10/12/2009 at 20:47 (Uttrykk)

Oppfinnsomme, kreative og glupe mennesker anklages ofte for å tenke utenfor boksen. Utenfor boksen er det ganske mye å hente, virker det som. Men det er tydeligvis ikke tilgjengelig for oss vanlig dødelige. De aller fleste av oss er dømt til å tenke innenfor boksen, og har få problemer med det. Men hva er denne boksen? Er den laget av papp? Hvordan er det plass til så mye i den? Og hvorfor tenker vi i den? Dette uttrykket brukes såpass mye at vi nesten har krav på en forklaring, og jeg, som stort sett tenker innenfor boksen, skal prøve å gi en.

Det er en kjent sak at noen folk er smartere enn andre. Det merker man allerede på skolen. I Norge er riktignok ingen dumme, man bare lærer ikke like fort som de andre barna, men i Amerika er det annerledes. Der er mange dumme og noen smarte, og førstnevnte er dømt til å jobbe på fastfoodbuler til minstelønn resten av livet, mens sistnevnte kan meske seg i advokatjobber, penger og raske biler. Gjerne mens de saksøker fastfoodbulene fordi maten var for varm. Men nå sporer jeg av som et russisk tog. Tanken, og den er på kanten av boksen, er at noen folk rett og slett er glupere enn andre. Dette viste seg i den historiske perioden som kalles Renessansen, som hendte for lenge siden, hvor det plutselig ble mer akseptert å være smartere enn det som stod i Bibelen, og mange kastet seg på bølgen med varierende hell. En stund senere fikk man Opplysningstiden, som gikk ut på noe av det samme, bare at dette ikke var like lenge siden. Mye moro ble oppfunnet i disse periodene, uten at jeg skal trekke frem så mye av det, mest fordi jeg ikke kommer på noe i slengen.

Kjennetegnet på de menneskene som klarte å drive disse epokene fremover og gi oss alle nyttige oppfinnelser og duppedingser, var at de klarte å tenke utenfor boksen. Noen er bare født sånn, og vi har laget Janteloven for å knekke dem før de kommer så langt. Dessverre kommer noen seg gjennom det finmaskede nettet, og derfor har vi noe som heter fremskritt. Det er smittsomt, og potensielt dødelig. Men de som tenker utenfor boksen fant etter en stund ut at det kunne være greit å involvere færrest mulig, slik at de kunne føle seg eksklusive. Derfor lagde de en boks som kunne fange oppmerksomheten til folk flest og holde på den til de gikk i graven. Den var en del av fremskrittet, og vi slukte den rått. De aller fleste som fanges av dens kraft klarer aldri å komme seg løs igjen, og man dømmes til et liv med tanker innenfor boksen. Denne boksen kalles fjernsyn, eller TV om du vil, og den er din gud. Den overøser oss med så mange ideer og så mye informasjon som ikke finnes grensesprengende at det kveler kreativiteten vår, og vi blir apatiske, stirrende og slevende gnomer i dens altomfattende lys. Vi klarer ikke tenke på annet, og skulle vi mot formodning greie det, så er det vi tenker allerede tenkt av noen på TV.

Så skru av TVen og kom deg ut. Det er faktisk ganske ålreit.

Permalink 3 kommentarer

Helt satt ut

07/12/2009 at 14:02 (Uttrykk)

Jeg ble bare helt satt ut liksom. Hørt det før? Det regner jeg nesten med, men det er høflig å spørre. Når folk sier de blir helt satt ut, mener de at de reagerer med sjokk og vantro. Vantro betyr ikke her at man tror på feil gud, snarere at man tar et ateistisk standpunkt til hele situasjonen. Man kan rett og slett ikke tro det, og som en følge av dette settes hjernen ut av spill for en stakket stund. Denne stunden kan strekke seg over alt fra sekunder til flere uker. Ved lengre tids utsettelse bør lege kontaktes.

Åhå, tenker kanskje et par lyse pærer nå, å bli satt ut har nok noe med å bli satt ut av spill å gjøre, en helt vanlig frase i det norske språk. Over mitt døde lik. Å bli satt ut av spill har ingenting med sjokk å gjøre, med mindre du er en overbetalt, sutrete fotballspiller som blir tatt av banen i pausen. Da settes du ut av spill. Det samme gjør du hvis noen skyter av deg kneet, ikke nødvendigvis under en fotballkamp, men sånn generelt. Du saboteres for ikke å kunne gjøre noe du hadde tenkt til å gjøre, om det så var å gå på butikken. Dårlig gjort og sikkert overraskende, men du kan ikke si etterpå at du ble helt satt ut. Det er nok mer beskrivende å si at du fikk dritvondt. Og sikkert ganske sur.

Nei, dette uttrykket har sine røtter i middelalderen, eller gamle dager som det også kalles. Det var andre normer og regler som gjaldt i de dager. Å hugge ned naboer og fremmedfolk generelt var vanlig og akseptert, men hugg man ned skogen til naboen eller fremmedfolk måtte man regne med å selv hugges. Alt med et smil og tørrvittige kommentarer, naturligvis. Det man dog ikke smilte av var funksjonshemmede. Der vi i dag sitter og sjarmeres av dem på TV, ble man i gamle dager anklaget for ganske mye rart om man presset ut en sånn. Trikset var derfor å sette dem ut i skogen før noen fant det ut. Slik unngikk man både skam og vold, men kanskje ikke dårlig samvittighet. Alternativet var å skylde på troll, men det holdt ikke vann den gangen heller.

Men tenk deg da følelsen denne glade lille lett tilbakestående og kanskje litt misdannede klumpen får når så skjer. Først er det mor og far og smil og en følelse av at dette er faktisk ikke så verst, det å bli født. Så blir det en tur i skogen, og så blir man ensom, og det neste man ser er et eller annet dyr som vil spise en. Da kan man trygt si at man er helt satt ut.

Permalink 2 kommentarer

Ugler i mosen

14/11/2009 at 17:56 (Uttrykk)

Hvis folk mener noe slett ikke er som det skal, sier de gjerne at det er ugler i mosen. Ugler i mosen er jo forsåvidt relativt unormalt, de hører jo hjemme i trærne, i luften og generelt ikke på bakken. Selv om de sikkert også oppholder seg på bakken de også, hvis lufta er for alle burde samme regel gjelde for bakken. Men hvorfor ugler i mosen? Hvorfor ikke bavianer på vidda, seriegull i Drammen eller blod i avføringen? Jo, nå skal du høre.

Dyr er sensitive skapninger. De har skarpere sanser enn oss, og det virker også som om de har flere. De kan merke jordskjelv før de skjer, lukte en promp på to kilometers avstand, og de vet når du er snill og slem. Hvorfor det er oss og ikke dem som herjer rundt på planeten med atomvåpen og sportsbiler kan man godt spørre seg om. Det har nok noe med intelligens å gjøre. Men nok politikk. Ugler anses som smarte fugler. Til og med Ugla fra Ole Brumm er over gjennomsnittet intelligent til fjærkre å være, og ordtaket klok som en ugle er velkjent for folk flest. Da Norge ble tatt på senga av tyskerne i 1940 var det en gjeng glupe gutter som visste å utnytte seg av dette. De kalte seg gutta på skauen, fordi de bodde i skauen. Der knertet de tyskerne som tok seg ut av byene og ut på landet og moret seg kostelig, og la egentlig grunnlaget for knallhiten Gøy på landet i samme slengen. Men da tyskerne som dro ut i skog og mark sluttet å vende tilbake, fant de andre tyskerne ut at det tryggeste var å feriere med tanks. Tanks er som kjent noe vanskeligere å sette ut av spill enn menn, og voldte våre helter større problemer. Og her kom uglene til unnsetning.

Som nevnt er dyr følsomme saker. Ikke at de griner av sippefilmer og snakker mye om følelsene sine, men de merker når ting ikke er som de skal. Ugler er både kloke og sensitive, og vet å gjemme seg når faren truer. Dette i motsetning til sauen, som tenker at det tryggeste er å flokke seg sammen fordi oddsen for å bli spist da minker proporsjonalt med at flokken vokser. Alle som følger med på ulvedebatten vet at de tar feil, men det skal de få lære seg selv. Uglene derimot, de gjemmer seg i mosen utpå myra fordi de vet at det eneste som kan nå dem der er andre fugler, og de vet også at andre fugler ikke tør å kødde med ugler. Så når tyske tanks nærmet seg, visste gutta på skauen det så snart uglene var i mosen. Dermed kunne de legge feller, sprenge tanks og leke seg til seier for det norske folk uten å lide de helt store tapene.

 

Permalink 5 kommentarer

Å få så hatten passer

09/11/2009 at 19:05 (Uttrykk)

Da vi i barndommen ble fortalt av foreldrene våre at vi skulle få kjeft, og jublet over at vi da fikk en liten juicekartong med sugerør i stedet for en alvorlig skyllebøtte, var ikke folk like heldige i gamle dager. Som jeg har nevnt tidligere gikk man mer med hatt den gangen enn i disse dager, og havnet man i trøbbel fikk man så hatten passet. Dette var langt mindre hyggelig enn en kartong med Kjeft, men muligens sunnere for tennene.

Den observante og undrende leser har allerede spurt seg selv hvorfor man i gamle dager kjøpte hatter som i utgangspunktet  ikke passet, men det overlater vi til historikerne. Nå har det seg slik at jeg er historiker, så temaet blir neppe liggende. Den som venter får se. Men koblingen mellom skikkelig blodkjeft og hatter som passer er noe ullen. Selv har jeg litt problemer med akkurat dette. Jeg går veldig sjelden med hatt, men hver gang jeg prøver en sliter jeg med å få den på meg, eller så bare ødelegger jeg den. At dette skyldes at hodet mitt er som en oppblåst melon anser jeg som helt uvesentlig i denne sammenhengen. Problemet er at jeg er så snill at jeg aldri har fått så hatten passet. Dette kan bekreftes fra morshold.

Når man har fått skikkelig grisekjeft får man ofte følelsen av å ha blitt utsatt for en hårføning av dimensjoner, etterfulgt av en skålding og muligens også et nedrykk. Eller slik beskrives det av folk som har opplevd det. Man føler seg ukomfortabel og kryper sammen. Samtidig krymper hodet seg, fordi vårt naturlige instinkt er å skjule seg når faren, eller eventuelt moren, truer. Dermed synker hatten over ansiktet, og man kan puste lettet ut fordi alle som babyer lærer at så lenge man har noe foran øynene er man usynlig. Dette er spesielt effektivt med flosshatt, og det er derfor tryllekunstnere fortsatt bruker dem. Denne forsvarsmekanismen er stort sett ubrukelig i dagens hatteløse samfunn, men kan være en forklaring på hvorfor mange studenter har valgt å gjeninnføre den.

 

 

Permalink 3 kommentarer

« Previous page · Next page »