Å få så hatten passer

09/11/2009 at 19:05 (Uttrykk)

Da vi i barndommen ble fortalt av foreldrene våre at vi skulle få kjeft, og jublet over at vi da fikk en liten juicekartong med sugerør i stedet for en alvorlig skyllebøtte, var ikke folk like heldige i gamle dager. Som jeg har nevnt tidligere gikk man mer med hatt den gangen enn i disse dager, og havnet man i trøbbel fikk man så hatten passet. Dette var langt mindre hyggelig enn en kartong med Kjeft, men muligens sunnere for tennene.

Den observante og undrende leser har allerede spurt seg selv hvorfor man i gamle dager kjøpte hatter som i utgangspunktet  ikke passet, men det overlater vi til historikerne. Nå har det seg slik at jeg er historiker, så temaet blir neppe liggende. Den som venter får se. Men koblingen mellom skikkelig blodkjeft og hatter som passer er noe ullen. Selv har jeg litt problemer med akkurat dette. Jeg går veldig sjelden med hatt, men hver gang jeg prøver en sliter jeg med å få den på meg, eller så bare ødelegger jeg den. At dette skyldes at hodet mitt er som en oppblåst melon anser jeg som helt uvesentlig i denne sammenhengen. Problemet er at jeg er så snill at jeg aldri har fått så hatten passet. Dette kan bekreftes fra morshold.

Når man har fått skikkelig grisekjeft får man ofte følelsen av å ha blitt utsatt for en hårføning av dimensjoner, etterfulgt av en skålding og muligens også et nedrykk. Eller slik beskrives det av folk som har opplevd det. Man føler seg ukomfortabel og kryper sammen. Samtidig krymper hodet seg, fordi vårt naturlige instinkt er å skjule seg når faren, eller eventuelt moren, truer. Dermed synker hatten over ansiktet, og man kan puste lettet ut fordi alle som babyer lærer at så lenge man har noe foran øynene er man usynlig. Dette er spesielt effektivt med flosshatt, og det er derfor tryllekunstnere fortsatt bruker dem. Denne forsvarsmekanismen er stort sett ubrukelig i dagens hatteløse samfunn, men kan være en forklaring på hvorfor mange studenter har valgt å gjeninnføre den.